Acrobat (_acrobat_) wrote,
Acrobat
_acrobat_

Kort om SV's historie


SF
Ved inngangen til 1960 tallet var den politiske situasjonen preget av den steile motsetningen mellom maktblokkene i øst og vest. I Norge fantes en opposisjon som lanserte det de kalte "det tredje standpunkt" en politisk vei for framtida, mest mulig uavhengig av maktblokkene. Opposisjonen hadde sitt utspring i miljøet rundt ukeavisa Orientering og markerte seg bl.a. med sterk kritikk av Arbeiderpartiets forsvars- og utenrikspolitikk. Kritikerne ble anklaget for fraksjonsvirksomhet og ekskludert fra Arbeiderpartiet. Eksklusjonen fungerte som et startskudd for Sosialistisk Folkeparti (SF) som ble stiftet i 1961 med Knut Løfsnes som leder. SF kom inn på Stortinget med to representanter i 1961, Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. De ble tungen på vektskålen da AP-regjeringen ble felt i forbindelse med den såkalte Kings Bay-ulykken i 1963. I 1969 forsvant SF ut av Stortinget. Kampen mot EF ble det politiske element som fikk SF på vingene igjen.

SV blir til
I EF-kampen sto sosialister fra SF, Arbeiderpartiet, NKP og partiløse sosialister sammen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EF. Da nei-seieren var et faktum inngikk disse et valg-samarbeid. Under navnet Sosialistisk Valgforbund gjorde alliansen et brakvalg ved stortingsvalget i 1973. Valgforbundet oppnådde 11.6 % av stemmene og fikk inn 16 mandater på Stortinget. I april 1974 ble det holdt en landskonferanse i Oslo, "aprilkonferansen", som stadfestet at Sosialistisk Valgforbund skulle samles til ett parti, og at de gamle partiene skulle oppløses. I Trondheim i 1975 ble Sosialistisk Venstreparti stiftet med vedtekter, arbeidsprogram og prinsipprogram. Vedtaket om full samling og oppløsning av partiene ble igjen stadfestet. Berit Ås ble valgt til leder. I november/ desember vedtok imidlertid NKPs landsmøte at de ikke ønsket å oppløse partiet. Bruddet med SV var dermed et faktum.

Del godene
På et ekstraordinært landsmøte i 1976 ble Berge Furre valgt til ny leder av partiet. Stortingsvalget i 1977 ble imidlertid ingen suksess. Partiet fikk bare inn to representanter på Stortinget, Hanna Kvanmo og Stein Ørnhøi. På 80-tallet var fred og nedrustning, samt å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller merkesaker som partiet ble identifisert med. Theo Koritzinsky tok over som leder i 1983. I 1985 ble 'Del godene' for første gang brukt som motto i valgkampen.

Miljø og «Barn og unge først»
Stortingsvalgene på 80-tallet sørget for en jamn økning av antallet representanter, men først ved valget i 1989 fikk SV igjen stor framgang, med 10% av stemmene og 17 mandater. En viktig årsak til denne framgangen var partiets satsing på miljøsaker, en sak partiets leder Erik Solheim ivret sterkt for. Fram mot folkeavstemningen i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemsskap i EU. Nei-seieren førte imidlertid ikke til økt velgeroppslutning for partiet. Ved stortingsvalgene både i 1993 og 1997 gikk SV tilbake. I 1997 ble Kristin Halvorsen, valgt til ny leder og 'Barn og unge først!' ble partiets nye valgkampmotto. I kommunevalgkampen i 1999 klarte SV å gjøre skole og utdanning til den viktigste saken. SV var det partiet som gikk mest fram og fikk 8,5% av stemmene.

SV har hatt følgende ledere:
Berit Ås, 1975-76
Berge Furre, 1977-83
Theo Koritzinsky, 1983-87
Erik Solheim, 1987-97
Kristin Halvorsen, 1997-
Subscribe
  • Post a new comment

    Error

    default userpic

    Your IP address will be recorded 

    When you submit the form an invisible reCAPTCHA check will be performed.
    You must follow the Privacy Policy and Google Terms of use.
  • 2 comments