November 23rd, 2006

Microphone

(no subject)

Kort om SV's historie


SF
Ved inngangen til 1960 tallet var den politiske situasjonen preget av den steile motsetningen mellom maktblokkene i øst og vest. I Norge fantes en opposisjon som lanserte det de kalte "det tredje standpunkt" en politisk vei for framtida, mest mulig uavhengig av maktblokkene. Opposisjonen hadde sitt utspring i miljøet rundt ukeavisa Orientering og markerte seg bl.a. med sterk kritikk av Arbeiderpartiets forsvars- og utenrikspolitikk. Kritikerne ble anklaget for fraksjonsvirksomhet og ekskludert fra Arbeiderpartiet. Eksklusjonen fungerte som et startskudd for Sosialistisk Folkeparti (SF) som ble stiftet i 1961 med Knut Løfsnes som leder. SF kom inn på Stortinget med to representanter i 1961, Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. De ble tungen på vektskålen da AP-regjeringen ble felt i forbindelse med den såkalte Kings Bay-ulykken i 1963. I 1969 forsvant SF ut av Stortinget. Kampen mot EF ble det politiske element som fikk SF på vingene igjen.

SV blir til
I EF-kampen sto sosialister fra SF, Arbeiderpartiet, NKP og partiløse sosialister sammen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EF. Da nei-seieren var et faktum inngikk disse et valg-samarbeid. Under navnet Sosialistisk Valgforbund gjorde alliansen et brakvalg ved stortingsvalget i 1973. Valgforbundet oppnådde 11.6 % av stemmene og fikk inn 16 mandater på Stortinget. I april 1974 ble det holdt en landskonferanse i Oslo, "aprilkonferansen", som stadfestet at Sosialistisk Valgforbund skulle samles til ett parti, og at de gamle partiene skulle oppløses. I Trondheim i 1975 ble Sosialistisk Venstreparti stiftet med vedtekter, arbeidsprogram og prinsipprogram. Vedtaket om full samling og oppløsning av partiene ble igjen stadfestet. Berit Ås ble valgt til leder. I november/ desember vedtok imidlertid NKPs landsmøte at de ikke ønsket å oppløse partiet. Bruddet med SV var dermed et faktum.

Del godene
På et ekstraordinært landsmøte i 1976 ble Berge Furre valgt til ny leder av partiet. Stortingsvalget i 1977 ble imidlertid ingen suksess. Partiet fikk bare inn to representanter på Stortinget, Hanna Kvanmo og Stein Ørnhøi. På 80-tallet var fred og nedrustning, samt å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller merkesaker som partiet ble identifisert med. Theo Koritzinsky tok over som leder i 1983. I 1985 ble 'Del godene' for første gang brukt som motto i valgkampen.

Miljø og «Barn og unge først»
Stortingsvalgene på 80-tallet sørget for en jamn økning av antallet representanter, men først ved valget i 1989 fikk SV igjen stor framgang, med 10% av stemmene og 17 mandater. En viktig årsak til denne framgangen var partiets satsing på miljøsaker, en sak partiets leder Erik Solheim ivret sterkt for. Fram mot folkeavstemningen i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemsskap i EU. Nei-seieren førte imidlertid ikke til økt velgeroppslutning for partiet. Ved stortingsvalgene både i 1993 og 1997 gikk SV tilbake. I 1997 ble Kristin Halvorsen, valgt til ny leder og 'Barn og unge først!' ble partiets nye valgkampmotto. I kommunevalgkampen i 1999 klarte SV å gjøre skole og utdanning til den viktigste saken. SV var det partiet som gikk mest fram og fikk 8,5% av stemmene.

SV har hatt følgende ledere:
Berit Ås, 1975-76
Berge Furre, 1977-83
Theo Koritzinsky, 1983-87
Erik Solheim, 1987-97
Kristin Halvorsen, 1997-